And you're so naive...

Hvorfor er det sånn at man glemmer og tilgir?
Jeg er overbevist om at tilgivelse og evnen til å glemme er menneskets sterkeste side, og største svakhet. Mest av alt tilgivelsen.
Jeg har ikke lett for å tilgi, eller glemme, og nå ser jeg hvorfor. Jeg minner meg ofte på alle de onde tingene som skjer rundt meg, hvor dårlige mennesker er.

Likevel blir man skuffet og såret når folk du bryr deg om, og ja, du trodde de brydde seg om deg og ditcher deg, eller gjør noe vondt mot deg... Og man tilgir igjen.
men det er faen meg slutt på tilgivelse! Jeg er lei av å glemme hvor vondt det gjør å sove alene og gråte seg i søvn, det skal ikke skje! Det skal ikke være nødvendig å føle seg trist og såret, ikke av de du elsker og har kjær... virkelig.ikke.

Så ja, håper det var flere enn meg som hadde det koselig, men ingen ting varer evig.. og det er med kjærlighet som med dyr, hvis man ikke er nok med dem, bruker tid på dem, verdsetter dem, så trenger de deg ikke mer, de finner seg andre å knytte seg til, andre som har tid.

Jeg er lei av å sparke foten i den samme spikeren hver gang jeg går ut døra, så jeg tar frem en hammer og fikser det. Tiltak, men bedre i det lange løp...