Til mennene på bussen.

Du står så langt som femti centimeter fra meg, det er ikke særlig langt, rekker jeg ut hånden rører jeg ved deg. En liten bevegelse og jeg kan ta på den svarte jakken din, den som kler deg så utrolig godt. Løfter jeg hånden femti centimeter i tillegg, kan jeg ta på skjefet ditt, det er duse, fine farger, og det ser mykt ut, men hardt, og det passer til de isblå, åpne, øynene dine.

Du smiler, og jeg må smile, men gjemmer det ned i skjerfet mitt. Det er svart og langt i fra så fast og fargerikt som ditt. En som smiler alene virker mistenksom, og jeg vil ikke at du skal se meg sånn, så jeg presser frem en vennlig grimase. Ikke et smil, bare et lite trekk i munnviken så du forstår at jeg er likegyldig, bare smiler liksom, og like oppgitt som deg over alle menneskene her...

Men sannheten er at jeg elsker denne tiden med fulle busser, masse mennesker, lukter, tanker og det at man gir opp å tenke på noe annet enn at du fortsatt har mobilen, at du ikke tråkker på noen, og at du ved bare en liten bevegelse, bare et museskritt til siden rører ved det fineste mennesket du har sett!
Jeg vet ikke hva du heter, og på en måte er det greit sånn. Du blir min lille hemmelighet.

Jeg kan se på deg og kjenne hvordan det kribler i magen, hvordan sommerfuglene hopper til i det du ser på meg og gjengjelder den lille trekningen i munnviken, det lille halvsmilet. Så sier hun noe morsomt, og du ler.
Bare jeg kunne fått deg til å smile litt mer, til å si noe.
kan ikke noe for det, men jeg smuglytter til samtalen deres.
Så går du av, og vi smiler til hverandre en siste gang, et virkelig smil nå. Du har sett meg, og du reddet akkurat dagen min.

Vi sees i morgen! Da skal jeg ta mot til meg. I morgen...