"Det søteste jeg kan tenke meg er familie som bryr seg om hverandre. Såklart gjør de vel det, tenker man.
Men når man ser folk alle tror er skikkelig care bry seg om de som står dem nært er det noe ekstra rørende ved det.
Liker sånt. Men så er det jo sånn at folk som virker likegyldige har en evne til å dra meg mot dem, som om de er en liten låst boks man ikke får opp, og da MÅ man jo få det til. Bare at de åpner seg litt, gir bittelitt av seg selv, så man kan grave seg inn i hodet og følelsene deres. Føler meg litt gal, men det er som en besettelse, en overnaturlig kraft. Noe jeg ikke kan forklare. Du er sånn. Du er noe jeg dras mot, uansett hvor mye dritt jeg slenger om deg, er ordene som kommer ut kontraster og motsetninger til det som skjer inni i meg. Jeg tenker på deg for ofte, og jeg hater deg mer og mer. Å nærme seg deg er som å svømme i luft, du kommer liksom ikke fremover, du bare sliter deg ut mer og mer... Hvis jeg tror jeg når frem er det ikke mer enn i noen sekunder, og du sklir vekk igjen. Som en sleip snegle glir du ut mellom fingrene mine, og jeg ser deg forsvinne.
Hadde jeg bare fått sjansen vet jeg du ville likt meg, jeg du ville sluppet meg inn. Det er bare at akkurat nå når jeg ikke frem, jeg kaver rundt og finner ikke de riktige måtene å lede deg hit. Glad du ikke vet, men skulle ønske du visste hvor mye du egentlig er for meg. For oss. Vi snakker om deg, vet du... Hvisker om kveldene.
De sier jeg må legge vekk penn og papir nå. Vi får ikke ha sånt her om natten, latterlig. Som om jeg ville drept meg selv, eller skadet meg for deg. Du er alt. Jeg er lei for det, og jeg kan si allerede nå at det vil gå over, bare jeg får ha deg litt. Håper du leser dette en gang og forstår.
Mente ikke å tabbe meg ut, mente ikke å havne her...
Skriver mer senere, elskling. Sees når du minst venter det. "
for 10 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar