Om du bare...

Jeg tenkter ofte på deg, og det vil jeg du skal vite.
Føler jeg ikke helt vet grunnen til at jeg skriver dette i blogginnlegget, men det føles riktig, og man håper alltid at riktige personer skal lese og forstå.

Det er jo snart et år siden sist, og det har vært et herlig år, man skal ikke klage på gode år for man vet aldri hvor mange man får. Likevel tar jeg meg ofte i å falle inn i tankerekker hvor du er sentrum, eller finne små, små ting som minner meg om deg. Rart hvordan sånt sitter som spikret til hukommelsen?
Jeg ber for deg ofte, ber om at du ikke glemmer meg og kanskje til og med husker meg som noe bra. Jeg ser et par av dere ganske ofte, vet du.. det er godt, men samtidig stikker det til, siden jeg vet hva jeg går glipp av uten dere. Jeg ser nå at jeg hadde min sjanse til frelse, for det er det jeg tror du var. Min nøkkel til frelse og sjelen til en bedre person. En ny start.
Tror det er en slags straff for løgner og dårlig spill det her. Masse tid uten deg, og masse tanker og minner om deg...
Du var absolutt ikke min type, og det tror jeg du vet. Likevel er det hardt når jeg vet det var min feil at du gikk, at jeg ødela så mye.

Mest for meg selv, antakelig.
Jeg håper og ber om at Gud er god, at han gir oss en ny sjanse. Mest fordi jeg er evig egoist, og ikke tør slippe deg ut av hjertet.. men litt fordi du var bra for meg, fordi du var god og ren. Jeg ville gjort det så mye bedre denne gang, ikke smusset deg til med skitne tanker og tvilsomhet.

Ikke være dette røde, varme kyss på en hvit, ren skjorte.
Sen og si nå, og det er bare i mine drømmer. For jeg er svak, og vil alltid være svak. Jeg er heller ikke bra for deg, ikke for oss.
Du kan tro jeg anger, min venn.. men verden gikk ikke rett vei for oss, og det ser ut til at jeg allerede hadde min følgesvenn. Sånt er vanskelig og glemme, så det ville alltid vært et lite arr...
Jeg takker Gud for deg, og oss. Og selv om jeg ikke tør å be om tilgivelse, ber jeg for deg og for at stiene våre skal møtes igjen, og at du vil savne meg nok til å tilgi meg og unne meg et vennskap.

Gud skal vite jeg savner deg, og lurer på hvordan du har det. Jeg tar meg ofte i å kikke mot henne, og jeg er så nære å spørre. men jeg er feig og svak.
Tror det er like greit ... før sommeren, kanskje?

Jeg ber for deg, for dere og for kjærligheten vi delte. Du var noe helt for deg selv, og du var virkelig en som forsto og respekterte, en jeg kunne dele tro og tanker med! Du skulle bare visst hvor stor pris jeg satte på deg.
virkelig.

<3